Entrepreneurial Films

En av hovedtemaene i filmen er den amerikanske drømmen og suksessbegrepet. Gjennom Krocs karakter utforsker filmen den ustoppelige jakten på ambisjon og hvor langt enkeltpersoner vil gå for å oppnå sine mål. Krocs reise blir fremstilt som en klassisk rags-to-riches-historie, som viser hans besluttsomhet, drivkraft og entreprenørånd.

Kritikere og seere har rost Michael Keatons rolle som Ray Kroc, og fremhevet hans evne til å fange kompleksiteten i karakteren. Keaton skildrer Kroc som en karismatisk og slu forretningsmann som er både fengslende og moralsk tvetydig. Hans skildring tilfører dybde til karakteren, og viser Krocs feil og motsetninger sammen med hans ambisjon og visjon.

Videre kaster "The Founder" lys over historien og arven til McDonald's, og gir innsikt i opprinnelsen til hurtigmatindustrien og den innovative forretningsmodellen som revolusjonerte den. Filmen dykker ned i partnerskapet mellom Kroc og brødrene McDonald, Dick og Mac, og utforsker konflikter og spenninger som oppsto da Kroc forsøkte å utvide virksomheten.

Filmen berører også temaer som kapitalisme og bedriftsgjerrighet, og skildrer Kroc som en nådeløs og opportunistisk forretningsmann villig til å utnytte andre for sin egen vinning. Når Kroc tar kontroll over McDonald's-merket og dytter ut de opprinnelige eierne, reiser filmen spørsmål om etikk i forretningspraksis og konsekvensene av ubegrenset ambisjon.

Imidlertid har noen kritikere påpekt at filmen kan forenkle eller romantiserer visse aspekter av Krocs historie. Mens Kroc blir fremstilt som en visjonær entreprenør, ser filmen bort fra kontroverser og kritikk rundt hans forretningspraksis, inkludert anklager om utnyttelse og dårlig behandling av franchisetakere.

Alt i alt tilbyr "The Founder" et engasjerende og overbevisende portrett av Ray Kroc og oppgangen til McDonald's som en kulturell fenomen. Gjennom sin utforskning av ambisjon, innovasjon og jakten på suksess, gir filmen verdifulle innsikter i kompleksitetene ved entreprenørskap og den amerikanske drømmen. Uansett om seerne ser på Kroc som en helt eller en skurk, fremkaller filmen tankevekkende diskusjoner om forretningsetikk, bedriftskultur og prisen for suksess.

På kjernen av "Spillelisten" handler det om konseptet med en mystisk spilleliste som dukker opp på folks telefoner, og inneholder sanger som ser ut til å gjenspeile og påvirke livene deres på uventede måter. Hver episode fokuserer på en annen karakter som oppdager spillelisten og utforsker hvordan musikken krysser veier med deres personlige utfordringer, relasjoner og ønsker.

En av de mest roste aspektene ved serien er dens eklektiske lydspor, som inneholder et mangfold av sanger fra ulike sjangre og epoker. Musikken fungerer som et sentralt tema, driver fortellingen fremover og gir emosjonell resonans til karakterenes opplevelser. Seere har lagt merke til effektiviteten til lydsporet med å vekke nostalgi, sette stemningen for hver episode og forbedre den generelle seeropplevelsen.

I tillegg har "Spillelisten" blitt hyllet for sin utforskning av universelle temaer som kjærlighet, tap, forløsning og selvoppdagelse. Hver episode dykker ned i kompleksitetene av menneskelige følelser og relasjoner, og tilbyr tankevekkende innsikter i den menneskelige tilstanden. Karakterene er relaterbare og godt utviklet, med deres kamper og triumfer som resonnerer med seerne på et dypt personlig nivå.

Imidlertid har noen kritikere reist bekymringer angående seriens tempo og fortellende struktur. De argumenterer for at den episodiske formatet, der hver episode fokuserer på en annen karakter, kan føre til ujevn fortelling og mangel på sammenheng mellom episodene. I tillegg har noen seere kritisert visse plott for å føles påtatt eller melodramatiske, noe som trekker ned på seriens autentisitet.

Til tross for disse kritikkene, tilbyr "Spillelisten" en forfriskende og tankevekkende utforskning av måtene musikk påvirker livene våre. Dens innovative konsept, engasjerende karakterer og gripende lydspor gjør den til et spennende valg for musikkelskere og fans av karakterdrevne dramaer. Om det er verdt å se på avhenger til syvende og sist av ens verdsettelse for krysningen mellom musikk og fortelling, og deres toleranse for fortellende eksperimentering.

Serien følger reisen til Elizabeth Holmes, spilt av Amanda Seyfried, mens hun forvandler Theranos fra en lovende oppstart til et milliarddollarselskap verdsatt for løftet om å revolusjonere helseindustrien med en banebrytende blodprøveteknologi. Imidlertid, når selskapet får momentum, begynner sprekker å vise seg i Holmes' fasade, noe som til slutt fører til at Theranos og Holmes faller fra hverandre.

Mange seere hyllet Seyfrieds prestasjon som Holmes, som fanget hennes karismatiske sjarm og urokkelige ambisjon samtidig som hun også skildret de mørkere sidene av hennes personlighet. Seyfrieds nyanserte skildring menneskeliggjør Holmes, og gir innsikt i kompleksitetene i hennes karakter og motivasjonene bak handlingene hennes. Støtteensemblet, inkludert Naveen Andrews som Theranos COO Ramesh "Sunny" Balwani og Laurie Metcalf som Phyllis Gardner, fikk også ros for deres overbevisende prestasjoner.

Imidlertid argumenterte noen kritikere for at serien ikke gikk dypt nok inn i kompleksitetene i Theranos-skandalen, og valgte heller en mer sensasjonalisert skildring av hendelsene. De følte at serien gikk over viktige detaljer og nyanser, forenklet historien og ikke ga en omfattende forståelse av motivasjonene og handlingene til de sentrale aktørene involvert.

Til tross for disse kritikkene, gir "The Dropout" en gripende skildring av en av de mest fengslende bedriftsskandalene på 2000-tallet. Den kaster lys over den mørke siden av Silicon Valleys kultur av innovasjon og entreprenørskap, og utforsker temaer som ambisjon, bedrag og jakten på suksess for enhver pris. Serien fungerer som en advarsel for aspirerende gründere og investorer, og understreker farene ved uhemmet ambisjon og viktigheten av etisk forretningspraksis.

Totalt sett varierer meningene om "The Dropout", med noen seere som roser de overbevisende prestasjonene og den gripende fortellingen, mens andre kritiserer den sensasjonaliserte skildringen av Theranos-skandalen. Om det er verdt å se på avhenger til syvende og sist av ens interesse for emnet og toleranse for fiksjonaliserte beretninger om sanne hendelser.

Serien avdekker den dramatiske historien om Ubers oppgang fra en forstyrrende oppstart til en global teknologigigant under ledelse av sin kontroversielle grunnlegger og administrerende direktør, Travis Kalanick. Den utforsker den nådeløse bedriftskulturen, ustoppelige ambisjonen og etiske dilemmaer som preget Ubers reise mot dominans i transportbransjen.

Mange seere satte pris på den strålende skuespillerprestasjonen til rollebesetningen, spesielt Joseph Gordon-Levitts fremstilling av Travis Kalanick. Gordon-Levitt fanger effektivt Kalanicks intense drivkraft og kompromissløse ledelsesstil, og gir dybde til karakteren til tross for seriens mangler. Støtterollen, inkludert Kyle Chandler som risikokapitalisten Bill Gurley og Uma Thurman som tidligere amerikansk justisminister Eric Holder, fikk også ros for deres overbevisende fremstillinger av sentrale figurer i Ubers historie.

Imidlertid argumenterte noen kritikere for at serien ikke klarte å gi en balansert fremstilling av hendelsene og karakterene involvert i Ubers oppgang. De følte at fortellingen heller mot sensasjonalisme og demonisering av Kalanick, og overser kompleksitetene i problemstillingene. I tillegg etterlot seriens raske tempo og selektive fokus på visse aspekter av Ubers historie noen seere med følelsen av at viktige nyanser ble oversett.

Til tross for feilene, gir "Super Pumped" et fengslende innblikk i den nådeløse verdenen av oppstartsselskaper i Silicon Valley og de etiske dilemmaene som er iboende i forstyrrende innovasjon. Den reiser tankevekkende spørsmål om krysningen mellom teknologi, forretning og etikk, noe som gjør den til et fascinerende skue for de som er interessert i teknologibransjens indre virkemåte.

Totalt sett varierer meningene om "Super Pumped: The Battle for Uber", der noen seere setter pris på den dramatiske historiefortellingen og strålende skuespill, mens andre kritiserer den selektive fremstillingen av virkelige hendelser. Om det er verdt å se på avhenger til syvende og sist av ens interesse for emnet og toleranse for fiksjonaliserte redegjørelser av historiske hendelser.

Serien dykker ned i den fengslende historien om WeWorks meteoriske oppgang fra en lovende oppstart til et milliard-selskap, drevet av Neumanns visjon og karisma. Imidlertid avslører serien den mørkere siden av WeWorks kultur av overflod og Neumanns ustabile oppførsel, som til slutt førte til selskapets undergang.

Noen seere fant Jared Leto som Adam Neumann og Anne Hathaway som hans kone Rebekah overbevisende, og fanget de komplekse personlighetene bak de virkelige figurene. Letos fremstilling av Neumanns magnetiske personlighet og nådeløse ambisjoner ble spesielt rost, og tilførte dybde til karakteren til tross for seriens mangler.

Imidlertid kritiserte andre serien for mangelen på dybde i å utforske WeWorks forretningsmodell og de bredere samfunnsmessige faktorene som bidro til opp- og nedturen. I stedet virket fokuset å være mer på sensasjonalisering av Neumanns og andre sentrale personers personlige liv, noe som etterlot publikum som ønsket mer substans.

Til tross for feilene, gir "WeCrashed" et fascinerende innblikk i verdenen av oppstartsselskaper i Silicon Valley og kulturen av overflod som gjennomsyret WeWorks oppgang. Det fungerer som en advarsel om farene ved uhemmet ambisjon og konsekvensene av å prioritere vekst for enhver pris.

Totalt sett varierer meningene om "WeCrashed", der noen seere likte fremstillingen av WeWork-sagaen mens andre følte at den ikke helt klarte å fange kompleksitetene i historien. Om det er verdt å se på avhenger til syvende og sist av ens interesse for emnet og toleranse for fiksjonaliserte gjengivelser av virkelige hendelser.

Serien tar en langsom tilnærming til karakterbygging, og leder seerne til å danne visse inntrykk som utvikler seg etter h hvert som dokumentaren skrider frem. Mens den kanskje ikke tilfredsstiller de som søker en høyoktan-thriller, tilbyr den en nyansert utforskning av Ghosns historie, og etterlater rom for spekulasjoner om han er et offer eller en skurk.

Bedriftsmaktspill og intriger kan være utfordrende å portrettere fengslende på skjermen. "The Big Short" lyktes takket være tekniske forklaringer gitt av Hollywood-kjendiser, men Ghosns historie kreve en dypere dykk inn i hans personlige liv for å unngå å føles tørr. Å gjøre slike manøvrer engasjerende er en tøff oppgave, selv med en historie så kompleks som den til tidligere Nissan-Renault-sjef Carlos Ghosn, som ble arrestert i Japan i 2018 mistenkt for økonomisk mislighold, for så å rømme landet i 2019, mot alle odds.

I "Wanted: The Escape of Carlos Ghosn" har serien som mål å finne en balanse. Den forteller historien om Ghosn, administrerende direktør som kuttet kostnader og tjente penger, og endret skjebnen til Renault og Nissan - inntil hans arrestasjon i Japan i 2018 mistenkt for "underrapportering av kompensasjon" og "misbruk av selskapets eiendeler", noe som førte til hans fall fra nåde. Dette er imidlertid bare ett lag av det som viser seg å være en rik og mangfoldig saga.

Serien utfolder seg langsomt, tar seg tid med detaljer og maler et bilde av hvordan globalisering ofte overser kulturelle forskjeller, enten det er det franske samfunnets syn på akseptabel lederkompensasjon eller de japanske skikkene og nyansene ved arbeidsstyrkereduksjoner. Finanskrisen i 2008 førte til at Ghosn halverte lønnen sin, men kanskje også satte hendelser i gang som til slutt førte til hans påfølgende arrestasjon.

Med et mangfoldig utvalg av intervjuobjekter, inkludert tidligere ministre fra Frankrike og Japan, journalister som dekker Ghosn, og tidligere kolleger, presenterer serien flere perspektiver. Imidlertid er kjernen Ghosn selv, som gir detaljerte intervjuer som elegant veves inn i fortellingen. Til tross for noen løse tråder, tilbyr serien en tankefull tilnærming til å avdekke kompleksitetene ved makt, penger og grådighet, og belønner de som er villige til å investere oppmerksomheten sin med en fengslende historie.

Basert på Zach Bissonnettes bok fra 2015, "The Great Beanie Baby Bubble," utfolder filmen historien om Ty Warner, som går sammen med Robbie, en misfornøyd butikkansatt, for å starte en bedrift som produserer kosedyr. Et tiår senere lanserer deres vellykkede selskap, beskjedent kalt "Ty," Beanie Babies-serien, noe som gjør Warner til milliardær, men skader hans karakter.

På samme måte som Ty Warner dissekerer plysjkattunger ("Jeg er ikke en psykopat, det er forretning," presiserer han til naboen sin), dissekerer filmskaperne suksesshistorier fra ungdommen med nostalgi, slik vi har sett i nylige filmer som "Tetris," "Air: The Big Jump," og "Who Killed BlackBerry." "The Beanie Bubble" fokuserer på forretningsfenomenet fra slutten av 1990-tallet – en kollektiv besettelse med små kosedyr fylt med plastpellets. Beanie Babies, hjulpet av internettets spredning, ble objekter for tvangsmessig innsamling og spekulasjon i flere år.

Filmen, regissert av nepo baby Christine Gore, datter av tidligere visepresident Albert Gore, og hennes ektemann Damian Kulash, leder av rockebandet OK Go kjent for deres virale lavbudsjetts musikkvideoer, presenterer Warners historie gjennom tre kvinner han behandlet dårlig. Den første er Robbie, hans forretningspartner. Den andre er Sheila, en alenemor til to døtre som datet Warner en kort periode, hvor døtrene angivelig hjalp ham med å komme opp med Beanie Babies. Til slutt, Maya, som begynner å jobbe hos Ty Inc. som 17-åring og raskt blir en markedsføringsguru, som manipulerer det nyfødte internettet.

Disse tre historiene utvikler seg samtidig, og krysser hverandre nærmere slutten, med handlingen som stadig hopper mellom 1980-tallet og ulike stadier av 1990-tallet – noe som gjør det utfordrende å følge hvor narrativet står. Imidlertid er det virkelige problemet at det ikke er veldig engasjerende. Ingen av de kvinnelige historiene utvikler seg til fullverdige dramaer (Warner enten forfremmet noen, distanserte seg, eller var utro mot noen), men denne rekken av klager klarer ikke å vekke mye følelse. Warners karakter forblir i stor grad enigmatiske, da vi bare ser ham gjennom heltinnenes øyne, og filmen antyder barndomstraumer og komplekser uten å utforske dem grundig. Følgelig føles Warner som to separate personligheter som aldri møtes, portrettert inkonsekvent fra scene til scene.

Filmen mangler den visuelle oppfinnsomheten som Kulash, musikkvideoprodusenten, demonstrerer, og originaliteten man ville forvente fra Gore, forfatteren av flere romaner. I stedet støtter "The Beanie Bubble" seg tungt på sjangerklisjeer. Dens eneste redning er kanskje den nostalgiske sjarmen, da karakterene forklarer eBay til hverandre, og Bill Clinton dukker av og til opp i bakgrunnen, og fungerer som sjef for hovedpersonens filmskaperfar. Hypeen rundt plysjleker er noe hypnotiserende og instruktivt, men den viktigste leksjonen er at selv en god historie betyr ingenting uten evnen til å fortelle den interessant.

Handlingen dreier seg om Nike-sko-selgeren Sonny Vaccaro, spilt av Matt Damon, som klarte å sikre et partnerskap ved å foreslå for Jordan å skape et eget merke og utvikle en serie med joggesko spesielt for ham.

Fra det øyeblikket det ble annonsert, lovte "Air" å bli en stor film. For det første markerer den Ben Afflecks regissør-comeback etter hans strålende filmer som "The Town" og "Argo." Kritikerne har også sunget ros for "Air," og spår aktiv deltakelse i den kommende prisutdelingssesongen. Derfor ble Afflecks drama, basert på virkelige hendelser, en av de mest etterlengtede filmene i året for meg.

Satt til 1980-tallet, sliter Nike, overskygget av konkurrenter som Adidas og Converse. Sonny Vaccaro, en entusiast og selskapets joker, ser en mulighet til å gjøre Nike til nummer én på joggeskomarkedet ved å signere den da fremadstormende stjernen Michael Jordan. Planen hans innebærer å utmanøvrere konkurrentene og overbevise sjefen, sammen med andre kolleger, om muligheten for å signere denne banebrytende avtalen, som senere ble det mest betydningsfulle samarbeidet mellom et merke og en spiller, og førte til Michael Jordans status som tidenes største basketballspiller.

Ben Affleck regisserte, produserte og til og med spilte i denne filmen, og han utmerket seg på alle områder, og utnyttet maksimalt historien om en enkelt avtale.

Regien er super – noe man ville forvente fra Affleck. Han forteller mesterlig en klassisk og motiverende historie om en underdog som stiger til suksess. Det er en lærebok-biografi, komplett med historisk bakgrunn, karakterenes skjebner som avsløres under rulleteksten, og mange klisjeer, men med Afflecks sjel hellet inn i hver scene.

Filmen føles som et tilbakeblikk: enkel og rett frem, men ikke primitiv. Den prøver ikke å være banebrytende eller dykke ned i komplekse eller samfunnsrelevante temaer. I stedet fungerer den som den skal – leverer følelser og inspirasjon, og etterlater seerne med overveldende positive følelser.

I sin enkelhet ligger filmens eleganse og oppriktighet. "Air" er rett og slett hjertevarm og feel-good kino, i stand til å motivere og løfte.

Med sin varme, oppriktighet og oppmuntrende budskap, bærer filmen en slående likhet med kultklassikeren "Jerry Maguire" fra 90-tallet med Tom Cruise, en film jeg beundrer, derav min entusiasme for "Air."

En spesiell omtale går til filmens ensemblebesetning. Ben Affleck skiller seg ut i rollen som den litt eksentriske og fargerike Nike-sjefen. Han stjeler showet, og karakteren hans er den mest minneverdige, i stand til å bringe et smil til hver scene. Det var også hyggelig å se en av mine barndomsfavoritter, Chris Tucker, som kanskje ikke har vært i rampelyset i det siste, men "Air" kunne endre på det – Chris leverte en veldig livlig og karismatisk opptreden.

Jeg likte også Chris Messinas skildring, som kanskje ikke er like kjent som medskuespillerne sine, men som absolutt holder sitt eget når det gjelder skuespill. Rollen hans som Michael Jordans agent er upåklagelig.

Når det gjelder Matt Damon, Viola Davis og Jason Bateman, så er deres sterke prestasjoner en selvfølge. De vet rett og slett ikke hvordan de skal gi noe mindre.

Når det gjelder filmens sjanser i prisrunden, er de enorme. Affleck kunne meget vel bli nominert for regi og en birolle. Å se Tucker på prisutdelingen ville også være herlig. Manuset er også solid og fortjener anerkjennelse. Og selvfølgelig fortjener "Air" sin rettmessige plass blant de ti beste kandidatene til årets beste film. Etter min mening ville det være helt rettferdig, da jeg allerede er klar til å inkludere "Air" på listen over årets beste filmer, takket være dens hjertelige, rett frem og effektive fortellerteknikk, som føles som en kilde til styrke.

Takk, Ben Affleck!

Satt under pandemien, sliter alle med sine egne utfordringer, fra tap av kjære til arbeidsledighet og økonomisk press. GameStop, en videospillforhandler, står overfor alvorlige problemer da digitale nedlastinger overskygger fysiske salg. Mens GameStop-aksjen stuper, virker det meningsløst for mange å kjøpe aksjer, men ikke for Keith Gill, kjent som "Roaring Kitty" - en vanlig fyr i en sær kattetema-skjorte som er vert for en aksjemarkedsstrøm. Han klarer å skape en sommerfugleffekt som får GameStop-aksjene til å stige, noe som fører til profitt for vanlige mennesker og tap for Wall Street-haier.

Virkelige historier kommer ofte med inkonsekvenser og ubesvarte spørsmål. Hvordan relaterer pandemien seg til markedsmanipulasjon på Wall Street? Hvordan er alle disse karakterene forbundet? Hva skjedde med hovedpersonen? Svarene forblir unnvikende; ting skjedde bare på den måten. Dessuten kommer enhver underdog-historie - der en taper seirer mot odds og mektige motstandere, som går tilbake til David og Goliat - ofte som et resultat av overlevelsesbias. Vi hører ikke om de som investerte i billige aksjer og mistet alt; i stedet følger vi historien til en fyr som investerte i billige aksjer og overbeviste andre om å gjøre dem verdifulle.

Å forklare de tekniske finessene ved aksjehandel kan være kjedelig. Selv når karakterer forklarer shorts og squeezes til hverandre (og til oss, publikum), ser vi ikke bare på aksjepriser; vi er vitne til historiene til vanlige mennesker - sykepleiere, bud, studenter - som ble lei av å tape. Til slutt bestemmer de seg for å ta en sjanse, begynner med det lille de har igjen og senere med nyvunnen rikdom. Det er en fengslende fortelling om tillit, sinne, sosial urettferdighet og den lille håpet om at det kanskje vil være en feiring i gatene dine minst en gang i livet.

Paul Dano leverer en fremragende prestasjon, og portretterer en troverdig nerd som blir en leder som, til tross for sin sjenanse, blir et symbol på motstand - lik en ikke-voldelig Joker, som bruker utholdenhet og tro på prinsipper som våpen. Filmen skryter av et ensemble rollebesetning, inkludert Clancy Brown, Sebastian Stan og Dane DeHaan, som skinner selv i mindre roller. Sammen skaper de en surrealistisk, men realistisk vaudeville midt blant medisinske masker, Zoom-konferanser og svinnende håp - og viser hvordan enkeltindivider forente seg og talte opp. Til syvende og sist er vi alle brølende kattunger på en eller annen måte. Og hvis ingen hører brølet vårt ennå, betyr det ikke at vi er stille.